Største bibliotek med gratis lydbøker
Skjønnlitteratur Barn Krim og spenning Romaner og fortellinger Fakta og dokumentar Samfunn og historie Fantasy Vis alle sjangere

J.R.R. Tolkien

8 lydbøker
J.R.R. Tolkien

Professor J.R.R. Tolkien var av den mening at ganske mange pusler med konstruerte språk. Enten han hadde rett i dette eller ikke, er det i alle fall de færreste som får et så stort publikum for sine hjemmelagde språk som Tolkien selv har fått. Millioner av lesere har stauket seg gjennom de alviske sitatene, sangene og navnene i Ringenes Herre, og med Jackson-filmen har nye millioner også fått høre (omtrent!) hvilket inntrykk Tolkien-språkene ville gi dersom noen faktisk talte dem. Antagelig har nå en anseelig prosent av menneskeheten, og kanskje et flertall av folk i Vesten, på ett eller annet punkt hatt kontakt med Tolkiens språk-konstruksjoner - om de så bare har kikket raskt på en filmplakat for Ringens Brorskap, der en del av Ring-inskripsjonen snor seg i bue under Elijah Woods bekymrede ansiktstrekk. (De færreste kan nok lese de mystiske tegnene, men skriftsystemene er i seg selv en egen del av Tolkiens verk.)

Den nitide utviklingen av Tolkiens "alvespråk" var for ham en livslang syssel, og så stor var innsatsen at dette må regnes som noe mer enn bare en hobby. Som man kunne vente av en filolog, oppfant ikke Tolkien sine språk som "foreldreløse" strukturer uten fortid. Snarere skisserte han i grove trekk et slags uralvisk språk med mange hundre rotord og endelser som nye ord kunne avledes med, og så satte han opp lister med lydforandringer som disse ordene hadde gjennomgått fram mot "historisk" tid. Siden alveætten tidlig ble delt opp i forskjellige stammer, hadde også det uralviske språket utviklet seg i forskjellige retninger, mer eller mindre forandret fra det tungemålet de første alvene talte. Tolkiens alvespråk er dermed egentlig en visjon av en hel språkfamilie og dens utvikling. Når Tolkien nevner alviske ord, er han ofte ikke fornøyd med å si at "i det og det språket brukte man ordet X for betydningen Y". Nei, han sporer heller ordene tilbake til deres "primitive" form og nevner kanskje også hvordan tilsvarende ord hadde blitt seende ut i andre alvespråk. Nær sagt hvert eneste ord har sin historie.

Tolkien brukte mer tid på noen grener av den alviske språkfamilien enn på andre. For ham var de to viktigste språkene alltid de som til sist ble hetende quenya og sindarin. (Det første stavet Tolkien lenge "qenya", og noe som er mer eller mindre likt sindarin kalles gnomisk eller noldorin i de fleste kilder som ble skrevet før Ringenes Herre ble utgitt: Navnebyttet skyldtes at Tolkien ombestemte seg når det gjaldt hvilken av alvenes stammer det var som faktisk snakket dette språket!) Quenya eller "høyalvisk" var et av de språkene alvene hadde utviklet i Valinor, det paradisiske Signede Rike langt i vest (dit dro nemlig mange av alvene fordi de ble invitert av valaene, de "gudene" eller englene som styrer verden på Skaperens vegne). Sindarin eller "gråalvisk", som var langt mer forandret i forhold til uralvisk, var alvenes dagligtale i Midgard. Da noen av de quenya-talende alvene under dramatiske omstendigheter vendte tilbake til Midgard fra Valinor, lærte de seg sindarin og brukte det siden til daglig, men quenya levde videre i Midgard som et lærdomsspråk. Tolkien kalte noen ganger quenya for alvenes latin.

Et eksempel på det quenya er den såkalte Cirions Ed, gjengitt i Unfinished Tales (uferdige historier utgitt etter Tolkiens død): Vanda sina termaruva Elenna-nórëo alcar enyalien ar Elendil Vorondo voronwë. Nai tiruvantes i hárar mahalmassen mi Númen ar i Eru i or ilyë mahalmar ëa tennoio. "Denne ed skal stå til minne om Stjernelandets glans og Elendil den Trofastes trofasthet. Måtte de våke over den, de som sitter på troner i Vesten og den Ene som er over alle troner i evighet." Et eksempel på det "keltisk"-lignende sindarin er Frodos tungetale i Cirith Ungol: A Elbereth Gilthoniel, o menel palan-diriel, le nallon sí di'nguruthos! A tiro nin, Fanuilos! "O Elbereth Stjernetenner, som skuer langt fra himmelen, til deg roper jeg nå i dødens skygge! Åh, våk over meg, Evighvite!" (ikke oversatt i boken). Selv av disse korte eksemplene fremgår det at quenya og sindarin er beslektede språk. Fra uralvisk har begge arvet verbstammen tir- "betrakte, skue, vokte, våke over" (engelsk watch), som i quenya nai tiruvantes "måtte de våke over den" og sindarin tiro nin "våk over meg" eller "se mot meg".

I filmen er det naturligvis ikke så mye quenya, siden dette var et gammelt lærdomsspråk heller enn noens dagligtale. Noen personnavn er quenya. Isildur betyr for eksempel Månetjener, mens Sauron betyr Den fordervede eller Den avskyelige (det siste var selvsagt et navn alvene hadde satt på den herskelystne Ringenes Herre, og han var ikke begeistret for det selv!) Når Sarumann står på toppen av Jarnagard og roper besvergelser til fjellet for å få det til å falle ned på våre helter, kan quenya-kyndige dessuten høre: "Måtte ditt blodstenkte horn rase ned over fiende-hoder!" (nai yarvaxëa rasselya taltuva notto-carinnar, ikke tekstet i filmen). Ellers går det helst i sindarin, alvenes dagligtale i Midgard. Arwen og Aragorn snakker sindarin sammen, og forresten er også navnene deres sindarinske: Arwen betyr "kongelig møy" eller rett og slett "prinsesse", mens Aragorn betyr "kongelig tapperhet".

Tolkien oppgav bestemte inspirasjonskilder for språkene sine. Quenya er inspirert av finsk, som Tolkien syntes var et særlig vakkert språk; han skrev at det gjorde ham helt beruset. Latin, gresk og spansk har også vært nevnt som inspirasjonskilder for quenya. Sindarin er et eksperiment med en "keltisk" stil, først og fremst inspirert av velsk (det språket som tales i Wales). Ikke bare når det gjelder den generelle "lyden" av språkene, men også når det gjelder deres grammatiske struktur, kan man godt merke innflytelsen fra inspirasjonskildene. Når dette er sagt, er Tolkiens alvespråk tydelig "idealiserte" i forhold til både finsk og velsk, så forfatteren gjorde mye mer enn bare å gjenoppfinne finsk og velsk med nytt ordforråd. De tidligste variantene av quenya virker mer "finsk-aktige" enn den formen som forekommer i Ringenes Herre, så det kan se ut til at Tolkien etter hvert gjorde seg mer fri fra de opprinnelige inspirasjonene og utviklet sin helt private stil.

Er det så mulig å lære seg flytende quenya og sindarin, slik noen gjerne vil? Noen av skuespillerne i filmen satt tydeligvis igjen med det inntrykket. I forskjellige intervjuer skal både Liv Tyler ("Arwen") og Christopher Lee ("Sarumann") ha sagt at Tolkiens alvisk er helt ekte språk som man kan lære seg som ethvert annet tungemål. Dette er dessverre overdrevet. Tolkien etterlot seg ikke noen fiks ferdige språk. Noen som ønsker å "lære alvisk" tenker seg uten tvil at situasjonen er den samme som for et konstruert språk som esperanto: Oppfinneren av esperanto publiserte selv en grammatikk og en omfattende ordliste, og andre trenger bare å studere disse kildene. Men Tolkien kom aldri så langt at han publiserte verken ordlister eller grammatikker for sine alvespråk. I noen av brevene sine skriver han at han kunne ha lyst til det, men han måtte la Silmarillion, Midgards forhistorie, få første prioritet. Dessverre kom han aldri så langt at han klarte å få publisert Silmarillion engang. Det ble Christopher Tolkien som måtte redigere sammen denne boken etter farens død.

Alvespråkene finnes derfor ikke i form av systematiske, definitive grammatikker og ordbøker. Det som faktisk finnes, er lag på lag med manuskripter som ble avfattet over mer enn et halvt århundre. Her er Tolkiens langsommelige utvikling av alvespråkene dokumentert, komplett med de utallige variasjonene og selvmotsigelsene som hopet seg opp etterhvert som han fortsatte å revidere språkene i tiår etter tiår. Bill Welden, en av dem som arbeider med å utgi dette materialet, skrev i et brev til Elfling-listen datert 1. mars 2002: "De spørsmålene som folk først og fremst er opptatt av (grammatikk, ordforråd, osv.) kan definitivt bare besvares ved at man har tilgang på, tenker gjennom og diskuterer alt materialet. Svarene vil aldri være entydige, og vil ofte avhenge av hvordan man fortolker en enkelt form, eller av en bestemt revisjon Tolkien gjorde vedrørende et bestemt trekk av alvespåkene, sammen med en teori om når dokumentet ble skrevet og hvorfor forandringen ble gjort. Det er slik det er nå, og det vil bare bli mer innviklet jo mer ikke-kanonisk materiale som blir gjort tilgjengelig (siden det ikke er gjennomgått for å være konsekvent)."

Ut fra dette "ikke-kanoniske" materialet ville det trolig være mulig å utvikle noenlunde brukbare versjoner av disse språkene. Da måtte man selvsagt redigere sammen "definitive" versjoner av dem akkurat som Christopher Tolkien redigerte sammen én bestemt bok som ble publisert under tittelen Silmarillion, selv om den ikke tilsvarer noe enkeltstående, ferdig manuskript skrevet av hans far. Blant Tolkien-lingvister er det sterkt omstridt hvorvidt moderne "redaktører" kan føle seg fri til å redigere definitive versjoner av quenya og sindarin når Tolkien selv aldri kom så langt. Noen hevder med styrke at dette bare kunne bli noen kunstige lappetepper av noen språk, og at slike "rekonstruerte" alvespråk bare ville ta oppmerksomheten vekk fra Tolkiens egne manuskripter. Andre vil si at selv om Tolkien aldri klarte å bestemme seg når det gjaldt mange detaljer, er det godt mulig å sette sammen selektive, "normaliserte" versjoner av alvespråkene som bevarer essensen i Tolkiens verk. De som ønsker å studere alle variasjonene i primærkildene, kunne først lære seg de "standardiserte" formene for å få en idé om hvordan strukturen i Tolkiens alvisk egentlig er. De som bare ønsker å lære alvisk for selv å skrive dikt og tekster, eller til og med for å prøve å snakke alvisk hvis de har noen å prate med, kunne nøye seg med å lære standardformene og utvikle dem videre. (Denne skribent synes ikke at det ville være galt å redigere normaliserte utgaver av Tolkiens alvespråk, så lenge det blir gjort fullstendig klart for de som studerer disse språkene at slike "standardformer" bare representerer et utvalg av det mylderet av forskjellige idéer som finnes i Tolkiens egne manuskripter.)

For å kunne utvikle normaliserte utgaver av quenya og sindarin burde vi naturligvis ha full tilgang til alle Tolkiens manuskripter, så vi kunne prøve å finne fram til de varige og essensielle ideene i hans lange arbeid med dem (i motsetning til de mer kortvarige fluktuasjonene). Dessverre er bare en brøkdel av manuskriptene tilgjengelige i dag. En god del nytt materiale ble riktignok publisert på åtti- og nittitallet, da Christopher Tolkien publiserte mange av farens etterlatte manuskripter i History of Middle-earth-serien og noen andre bøker. Men siden han la størst vekt på å vise hvordan faren hadde utviklet selve historiene, tok han naturlig nok ikke med så mange av de strengt lingvistiske manuskriptene, som lesere flest ville ha begrenset interesse av. Vi må være sjeleglade for at han publiserte de såkalte Etymologiene i HoME-boken The Lost Road. Dette er den viktigste enkeltkilden for alviske ord og gav oss plutselig et langt større alvisk ordforråd enn vi hadde tidligere (skjønt enda flere ord finnes spredd rundt i mangfoldige andre kilder).

Hovedmassen av Tolkiens lingvistiske manuskripter, og i særdeleshet hans drøftelser av selve grammatikken i alvespråkene, blir fremdeles holdt tilbake. Det vi vet om grammatikken, har vi for det meste utledet selv ved å studere de alviske tekstene som er tilgjengelige. På sett og vis er det på gang et prosjekt som skal gi oss Tolkiens lingvistiske manuskripter. En liten gruppe på fire-fem amerikanske Tolkien-fans, som har vist særlig interesse for språkene, fant tydeligvis nåde hos Christopher Tolkien (og de benytter da også enhver anledning til å skamrose ham). Bill Welden, sitert over, er et medlem av denne lille gruppen. Alt for mer enn ti år siden begynte Tolkien jr. å sende dem fotokopier av farens lingvistiske manuskripter, og de har redigert og publisert noe av det aller tidligste materialet: ordlister for "qenya" og "gnomisk" og oversikter over Tolkiens første alveskrift, Rúmils tegn. I tillegg til dette materialet, som skriver seg fra tiden før Tolkien begynte å skrive Ringenes Herre, har de utgitt og analysert en håndfull tekster som skriver seg fra femtitallet eller senere. Disse siste tekstene sier oss mer om alvespråkene slik de fremstår i Ringenes Herre enn det tidligere materialet, som for en stor del er tydelig "foreldet" pga. Tolkiens hyppige revisjoner.

Man kan spørre seg når alt det lingvistiske materialet, også de fyldigste skriftene fra tiden omkring og etter at Tolkien skrev Ringenes Herre, vil bli utgitt. Den kolossale tekstmengden skal skvises gjennom en utrolig trang flaskehals, siden bare fire-fem mann arbeider (på fritiden, når de har lyst!) med å redigere materialet. Stort sett er det heller ingen vits i å kontakte dem direkte for å spørre om de kan svare på ting folk lurer på når det gjelder Tolkiens språk: Det som ikke er offisielt publisert, er visstnok så fryktelig hemmelig at bare det å spørre om noe, kan utløse hissige bemerkninger om at vi forsøker å omgå Tolkien-boets rettigheter og ikke har tilbørlig respekt for Christopher Tolkien. Ikke desto mindre har det vært enkelte "lekkasjer" fra det upubliserte materialet, noe som har utløst nokså rabiate reaksjoner fra særlig ett medlem av gruppen. Kanskje er de livredde for å miste Tolkien jr.'s gunst.

Tydeligvis er man heller ikke villig til å utvide gruppen med flere medlemmer for å få opp utgivelsestakten, for med for mange medlemmer ville det i praksis bli umulig å opprettholde det totale hemmelighetskremmeriet som later til å være gruppens ideal. "Hvert nytt medlem som kommer inn i teamet, representerer en ekstra risiko," skrev Bill Welden på Elfling-listen 21. juli 2001 (og denne formuleringen taler sitt tydelige språk om hvordan disse folkene tenker). Alvisk grammatikk er tydeligvis ytterst sensitive saker, som bare kan publiseres -- eller skal vi si nedgraderes? -- under Christopher Tolkiens overoppsyn og Tolkien-boets strenge kontroll.

Tilbake i 1996 skal en av redaktørene ha sagt at han mente prosjektet ville kunne fullføres på om lag ti år, men det er opplagt helt umulig nå. Slik situasjonen er i dag, er det vanskelig å overhodet se noen slutt på dette sørgelig langdryge prosjektet. Vi får håpe at i alle fall noe viktig materiale vil bli publisert i løpet av de neste tiårene.